Den store styrkeprøven

Den store styrkeprøven 1996 Trondheim - Oslo 540 km tid:28.08.47

Det hele begynte i 1995 med at noen gutter på Falconbridge Nikkelverk fikk meg med i sykkelgruppa. Jeg kjøpte meg racer og begynte å sykle bedriftsritt i Kristiansand og omeng.

Så var det noen som begynte å snakke om lengre ritt, og jeg gikk med på Stemmen - Hovden ca. 200km. Dette ga mersmak, og vi begynte å snakke om Trondheim - Oslo.

Vel til det trengtes det mye trening. fra tidlig på våren og frem til juni satt jeg på setet 2850km. Det var viktig med varierende lengde på rittene, fra korte sprinter til lange turritt på opp til 240 km.
Dette la et godt grunnlag for Den store styrkeprøven.

Den store styrkeprøven 1996 startet i duskregn i det vi dro ut fra Trondheim. Vindstille, men duskregnet varte helt til like før Minnesund, da kunne jeg ta av meg regntøyet. Det var allikevel en fantastisk opplevelse å sykle sammen med så mange sykelister. På de 11 matstasjonene tok jeg det med ro og kom ofte i prat med likesinnede som ikke hadde det så fryktelig travelt. Dette året var det også god service på stasjonene, slik at hvis muskulaturen ble øm og stiv kunne vi få massasje. Det var siste året vi fikk det. Som sagt var det mye sosialt underveis. Jeg hadde følge med en fra Tønsberg sykkelklubb fra før Dovre-fjellet og til Rudshøgda. Da måtte jeg ta en lengre pause fordi skuldrene var stivnet til. (massasje) Da jeg etter 2 timer kjørte videre kom et team fra Tyskland rasende forbi og de "hang jeg på" i noen mil. Jeg var heldig på turen som slapp punktering og andre uhell. Da jeg kom inn på Valle Hovin var jeg i god form og det var en fantastisk opplevelse å ha gjennomført Den store styrkeprøven. Før jeg startet hadde jeg 2850 km på sykkelsetet det året. Av dette var det 2 lange turer, Stemmen - Hovden 200 km og Søgne - Evje - Eiken - Lyngdal - Søgne ca. 240 km.

Her er sykkellaget fra Falconbridge Nikkelverk.

Den store styrkeprøven 1997

startet med en jevn motvind hele veien. Det var oppholdsvær til vi kom opp på Dovre, men der satte det inn med kraftig regn og vinden økte. Jeg hadde på forhånd lagt opp til å kjøre ned tiden fra året før til ca. 24 timer. Da jeg passerte Dombås var jeg helt i rute, men på det tidspunkt begynte skulderpartiet å stivne. På Rennebu skulle det være massasjehjelp, men det var det ikke. I tillegg var maten fryktelig dårlig så motet begynte å svikte. Jeg fikk beskjed om at det var hjelp å få på Vingrom (ca.70 km) så jeg syklet trøstig videre i regnværet. (dette var på natten, kaldt og mørkt) Da jeg omsider etter ca. 2,5 time kom til Vingrom var det ingen hjelp å få der heller, og da den øvre delen av brystet var stivt (noe krampe) valgte jeg å bryte etter 360 km. Det var fryktelig bittert, men helsa må jo gå foran. En trøst var det at av de 7 som brøt fra Falconbridge kjørte jeg lengst (35 km lengre). Jeg hadde også dette året like mange km på sykkelsetet som året før. Det var helt klart et mye dårligere arrangement dette året. Maten var det spart på og det var lite service på matstasjonene. Dette gjorde også at det sosiale ble dårligere, folk var noe sure og det var mange som klagde på servicen.
Derfor ble dette det siste året jeg syklet Trondheim - Oslo.